.jpg)
Kognitiv kunnskap og praktiske ferdigheter i basal hjerte-lungeredning
Sammendrag:
Dette er en undersøkelse av praktiske ferdigheter etter kurs i basal hjerte-lungeredning (BHLR). Kursene ble avholdt i perioden høsten 1998 til våren 1999. Undersøkelsen utgjorde en hovedfagsoppgave ved institutt for samfunnsmedisinske fag, ved universitetssykehuset i Bergen. Undersøkelsen ble en prospektiv, deskriptiv observasjonsstudie, der hensikten var å se hvilke ferdigheter deltakerne hadde beholdt tre måneder etter kurset i BHLR. Deltakerne var lekfolk som gikk på kurs holdt av undervisningsavdelingen til Stiftelsen Norsk Luftambulanse i Bergen. Totalt 82 personer ble testet. Det var lik fordeling mellom kjønnene og median alder var 33 (14-69). Resultatene viste av 84% ikke åpnet luftveiene ved undersøkelsen av Anne-dukken. Imidlertid åpnet hele 69% luftveiene og fikk luft i Anne-dukken ved forsøk på innblåsninger. Deltakerne husket åpenbart ikke hvorfor de skulle åpne luftveiene i den initiale undersøkelsen, men kunne den praktiske ferdigheten. Dette viser at den kognitive kunnskapen ikke var god nok. Totalt var det 56% som utførte BHLR så dårlig at det i en reell situasjon ikke kunne forventes effekt av forsøket.
Innledning:
Praktiske ferdigheter huskes best om en kan knytte dem
opp mot kunnskap om hvorfor de skal utføres, når de skal utføres og hvor viktig det er å utføre dem på en korrekt måte (kognitiv kunnskap). Kognitiv kunnskap styrker altså innlæringen av den praktiske ferdigheten, fordi denne blir satt i en teoretisk sammenheng (1,2). Basal hjerte-lungeredning (BHLR) er en relativt komplisert praktisk ferdighet som består av til sammen 50 separate motoriske bevegelser (3). Disse motoriske bevegelsene må lagres i hukommelsen. Korttidshukommelsen kan lagre opp mot syvelementer samtidig (4). Langtidshukommelsen påvirkes langsommere og den kan ikke lagre et nytt element (aspekter av BHLR) oftere enn hvert fjerde til femte sekund (4) .Tidligere kunnskap som kan relateres til den nye er viktig for at kunnskapen skal sitte i langtidshukommelsen, for å systematisere den nye kunnskapen inn i eksisterende konsepter (4). På den måten blir det lettere å hente ut igjen kunnskapen om det blir nødvendig. Dersom en tilegner seg forkunnskaper og et begrepsapparat, kan en med større suksess tilegne seg mer kunnskap innen samme felt. Førstehjelperens kunnskap om hvorfor de ulike elementene i BHLR skal gjøres, vil forbedre førstehjelperens evne til å huske hvordan det praktisk skal gjøres.
Det er blitt utført flere undersøkelser relatert til BHLR, hvor fokus har vært ferdigheter utøver sitter med etter kurs (5,6). Både helsepersonell og lekfolk har vært testet. I flere av disse anbefales repetisjonskurs etter 6 måneder , fordi de praktiske ferdighetene da er betraktelig redusert ( 5,6) .Studien skulle evaluere undervisningsmodellen til Norsk Førstehjelpsråd, hvor bruk av en fastlagt undervisningssmal ble benyttet i undervisningen (7) .
Undersøkelsen er en hovedfagsoppgave ved institutt for samfunnsmedisinske fag, Det medisinske fakultet ved Universitetet i Bergen. Artikkelen belyser de viktigste funnene fra hovedfagsoppgaven.
Materiale og metode
Fra høsten 1998 til våren 1999 gikk flere hundre lekfolk frivillig på tre timers BHLR-kurs i Bergen. Kursene ble holdt som medlemskurs og på en del arbeidsplasser i Bergen i regi av Stiftelsen Norsk Luftambulanse (SNLA). Alle som møtte på BHLR kurs fikk tilbud om å delta i studien. Av alle kursdeltakerne var det 154 som ville delta. Kursene ble gjennomført i henhold til retningslinjene i "Norsk ~kurs i hjerte-lungeredning" utarbeidet av Norsk Førstehjelpsråd (7), som bygger på de europeiske retningslinjene for BHLR (8). Dette innebærer tre timer med opplæring i BHLR, hvor storparten av tiden er tilrettelagt praktisk trening på førstehjelpsdukker. Det ble brukt fire instruktører på kursene.
Tre måneder etter kurset ble alle deltakerne skriftlig innkalt til en praktisk test. Dette var deltakerne klar over at de ville bli. Ordlyden i innkallingsbrevet er gjengitt i appendiks 1. Det ble kun sendt en innkalling uten ytterligere purring. Testen foregikk enkeltvis for å simulere en "en-redder" o situasjon og ble utført på en Recording Resusci Anne dukke @ (Laerdal, Stavanger, Norge). Forfatteren har deltatt som instruktør på flere kurs, men alene utført alle testene. Oppgaven som ble presentert på testdagen er gjengitt i appendiks 2. Vurderingen av deltakernes ferdigheter ble foretatt ved hjelp av et vurderingsskjema utviklet av Brennan og medarbeidere (9).
De har kategorisert evnen til å utføre BHLR på følgende måte:
"Fremragende" innebar at alt var utført meget bra, uten noen feil.
"Meget godt" innebar at alt ble utført brukbart, men med muligheter for forbedring. Det fremkom ingen alvorlige feil ved teknikk eller syklus.
"Kompetent" innebar at brystkassen ble komprimert, og innblåsninger førte til hevning av brystkassen. Det forekom flere avbrudd i syklusen. Alvorligfeil ble rettet opp.
"Usikker utførelse" innebar at noen brystkompresjoner ble utført, og noen ventilasjoner gav hevning av brystkassen. Alvorlige feil ble ikke spontant rettet opp. BHLR var kun effektiv i korte perioder.
"Ikke kompetent" innebar at forsøk på komprimering ikke førte til kompresjon av brystkassen. Heller ikke hevning av brystkassen ved innblåsinger ble observert.
Brennan og medarbeiderne systematiserer en vurdering og undersøkelse av: bevissthet, åpning av luftveiene, ventilering ved munn-til-munn metoden, håndplassering på brystbeinet, kompresjonsdybde og frekvens (9).
Dybden på komprimeringene ble vurdert visuelt etter følgende kriterier;
Passe: 4-5 cm dyp kompresjon av brystkassen.
For lite: Kompresjonen er for lett/ grunn.
For mye: Kompresjonen overskrider 5 cm.
Ikke Utført: Det er ikke utført noen kompresjoner.
Frekvens ble vurdert ved å måle tiden deltakerne brukte på å gjennomføre 15 komprimeringer .
Dataene fra Recording ResuscLAnne @ (Laerdal, Stavanger , Norge) ble avtegnet på en papirstrimmel fra dukkens innebygde printer, samtidig som deltakeren utførte BHLR. Verdiene for kompresjonsfrekvens, innblåsningsvolum og kompresjonsdybde ble lest av på papirstrimmelen som deltakerne var blindet for. Resultatene ble manuelt lagt inn i, lagret og analysert hjelp av statistikkprogrammet NSD- stat ® (Norsk samfunnsvitenskapelige datatjeneste, Bergen, Norge). Det ble foretatt deskriptiv statistikk. Dataene presenteres som gjennomsnitt (mean) standarddeviasjon (SD) ved normalfordelte verdier eller median (25- 75 persentil) ved ikke-normaltfordelte verdier.
Resultater
Av de 154 som ble kalt inn til test, møtte 82 (53%). Median alder var 33 (14-69) år og det var 54% menn. Av de 82 deltakerne var det 67% som utførte en tilfredsstillende bevissthetskontroll. Tabell I viser at 12% åpnet luftveiene på dukken samtidig som de utførte kontroll av åndedrett. Under oppstart av BHLR startet deltakerne med innblåsninger. På første forsøk klarte 57% å få hevning av brystkassen. Dette ble forbedret til 69% ved andre forsøk. Det var 28% som ikke fikk luft i dukken (Fig l). Av deltakerne var det 48% som blåste for mye luft etter gjeldene retningslinjer for 1998 (8). Median innblåsningsvolum var på 0.6 (0.0-2.0) ltr. Mean innblåsningstid var på 1.0 +/- 0.4 sek. Nittitre prosent av de som fikk luft i dukken utførte innblåsningen på under 1.5 sek. Det var 24% som klarte å finne frem til et korrekt komprimeringspunkt. Storparten av de som ikke fant et korrekt komprimeringspunkt (68%), plasserte hendene for lavt på brystkassen mot abdomen. Førti prosent hadde en frekvens på mellom 90-110 brystkomprimeringer pr. min. Totalt 29% klarte å kombinere riktig dybde og hastighet ved komprimering etter visuell bedømning.
Deltakernes totalkompetanse ble vurdert visuelt under testen. De kunne få karakter fra "ikke kompetent" til " fremragende" på en fem-trinns skala {9). Totalt fikk til sammen 56% karakterene "usikker utførelse" og "ikke kompetent" (Fig 2). Ingen oppnådde karakteren "fremragende". To deltakere la pasienten i sideleie. Disse fikk karakteren "ikke kompetent".
Diskusjon.
I denne studien var det 2/3 som utførte bevissthetskontrollen på en tilfredsstillende måte. Tolv prosent hadde åpnet luftveiene da de kontrollerte åndedrettet til Anne-dukken. Bevissthetskontroll er det første som blir lært på kurset, ved praktisk øving. I en studie utført av Brennan og Braslow i 1998 (10), der deltakerne ble testet rett etter kurs, husket 84% å kontrollere bevissthet. Også i Brennan og Braslow -studien var bevissthetskontrollen det som flest husket å gjøre. Det er tydelig at bevissthetskontrollen hos mange i vår undersøkelse var blitt lagret i langtidshukommelsen. Neste tiltak er åpning av luftveier og kontroll av åndedrett- Noen åpnet luftveiene uten å kontrollere om Anne-dukken pustet. Andre kontrollerte pust, uten å ha åpnet luftveiene. Det var bare 12% som hadde åpnet luftveiene samtidig som de kontrollerte om pasienten pustet (Tab .1) .Hele 84% gjorde ingenting med luftveiene. Skyldes dette tap av kunnskap eller manglende erverving av kunnskap? Dette studiet kan ikke gi svar på det. Men studien til Brennan og Braslow (10) viser at 45%- av deltakerne ikke åpnet luftveiene før de kontrollerte om pasienten pustet. Her kan en lettere, grunnet at testen var utført rett etter kurs, anta manglende erverving av kunnskap som årsak. I vårt tilfelle, når 84% ikke gjorde noe med luftveiene tre måneder etter kurs, er det rimelig å anta en mulig kombinasjon av tap av kunnskap og manglende ervervet kunnskap som årsak.
Tabell 1. Beskriver hvor mange som kontrollerte åndedrettet samtidig som de hadde åpnet luiftveiene i undersøkelsen av Anne-dukken.
Langtidshukommelsen til de fleste hadde ikke vært i stand til å lagre tiltaket "åpning av luftveiene". Det viste seg senere at flere av deltakerne faktisk behersket den praktiske ferdigheten å åpne luftveiene når de skulle blåse. Det var altså et rent kognitivt problem, de husket ikke at de skulle gjøre det i denne fasen. Årsaken kan være at undervisningen har gått for fort frem, at instruktørene ikke har klart å skape en kognitiv forståelse av tiltaket. Den kognitive koblingen mellom "åpning av luftveiene" og "kontroll av åndedrett" er ikke blitt. sterk nok i løpet av kurset.
Praktiske ferdigheter er mer eller mindre komplekse. Hjerte-lungeredning består både av enkle og mer komplekse ferdigheter som skal læres. Kombinasjoner av enkle ferdigheter kan til sammen utgjøre en ferdighet med høy kompleksitet. Det var bare 24% som klarte å lete seg fram til korrekt komprimeringspunkt, hvilket således oppfattes som en ferdighet med for høy kompleksitet. Lekfolk bør heller læres til å plassere hånden midt mellom brystvortene slik også Eisenburger og Safar (11) beskriver det og slik det også anbefales ide siste internasjonale retningslinjene for HLR (12).
Isolert sett kan en si at det å komprimere (trykke ned brystkassen) er en enkel ferdighet. Det å komprimere korrekt i forhold til dybde og frekvens er en ferdighet med høyere kompleksitet. Kun 29% av deltakerne klarte å kombinere dette riktig på testen.
Snaut halvparten av deltakerne blåste for mye volum og ca. halvparten brukte for kort tid på innblåsningene iht. retningslinjene fra 1998. Deltakerne blåste for mye volum på for kort tid. Dette er kjente problemer som er beskrevet i flere artikler ( 13,14 ) .Ved høy kompleksitet er det derfor en fordel at deltakerne under innlæring får ferdighetene delt opp. De kan øve på deler av et hele, for så å sette delene sammen til en helhet ( 1) .Dette blir til en viss grad allerede gjort i undervisningen. Spørsmålet er om det kan deles opp enda mer? Bør deltakerne bare øve på å blåse korrekt volum, og så øve på å blåse korrekt volum inn på 1 .5 -2. O sekunder ? Om en deler opp undervisningen er det viktig å finne en god balansegang. Delaspektet må være så stort at det representerer noe i seg selv. Små deler kan føre til at det blir kjedelig, for store deler kan føre til frustrasjon fordi kursdeltakerne ikke får det til ( 1) .
En annen faktor som må taes i betraktning er deltakernes evne til å takle flere kognitive problemer på samme tid. Nervesystemet er et informasjonsbehandlende system med begrenset kapasitet. Motorisk arbeid og alle typer emosjoner beslaglegger behandlingskapasitet i nervesystemet. Et høyt stressnivå vil komme i veien for evnen til å løse en vanskelig oppgave man står ovenfor (15). En type stress kan være at deltakerne er redde for å dumme seg ut på kurset og på testen. Dette kan gjøre at deltakerne bruker mye av sin mentale kapasitet på andre "problemer". Hjerte- lungeredningen rar ikke den oppmerksomheten som trengs for at deltakeren skal få alt til.
En viktig oppgave for instruktørene vil derfor være å skape et trygt læringsmiljø for deltakerne. Instruktøren må være innstilt på å skape en atmosfære som åpner opp for spørsmål og aktiv deltakelse fra kursdeltakerne. Kursdeltakerne må få følelsen av at det å ikke få til de praktiske øvelsene er noe som er helt normalt og noe som fullt ut vil bli akseptert, både fra instruktører, men også fra de andre kursdeltakerne ( 1 , 16,17) .Det tar lengre tid å bygge opp et godt miljø i større grupper hvor deltakerne ikke kjenner hverandre, enn det tar i en gruppe hvor alle kjenner hverandre fra før. Instruktørens oppgave blir derfor å skape tillit og respekt mellom seg og deltakerne (18,19).
Det å skape en kognitiv forståelse for de forskjellige praktiske ferdighetene er for instruktøren en erfaringsbasert kunnskap. Selv om instruktøren kan faget sitt godt, er det ikke sikkert at vedkommende klarer å formidle hva som er viktig. Instruktøren må skape et kraftig bindeledd mellom kognitiv kunnskap (hvorfor det skal gjøres) og praktisk kunnskap (slik skal de/t gjøres). Åpning av luftveiene og undersøkelse av pasientens åndedrett er to viktige tiltak, som er i tett relasjon med hverandre. Undersøkelsen antyder at instruktørene ikke hadde klart å skape god nok relasjon mellom kognitiv og, praktisk kunnskap på det punktet. Deltakerne forstod ikke nødvendigheten av å åpne luftveiene og undersøke åndedrettet for å avgjøre om vedkommende skulle legges i sideleie, eller om det skulle i startes hjerte-lungeredning .
Om deltakerne virkelig kan hjerte-lungeredning når de forlater kurset er et spørsmål som Norsk førstehjelpsråd med sin nye mal for kurs "Norsk grunnkurs i førstehjelp" griper fatt i (20). I følge malen skal det holdes en "skjult" test for deltakerne. Instruktøren skal avslutningsvis be deltakerne gjøre hjerte-lungeredning i to minutter. I løpet av den tiden skal en se om de har tilstrekkelige ferdigheter. Norsk grunnkurs i førstehjelp er et kurs som også tar for seg andre emner innen førstehjelp. Kurset skal gjennomføres på 5 timer. Om noen av deltakerne ikke kan BHLR etter 3 timer, så må instruktøren likevel begynne på et nytt tema.
Betyr et kursbevis i BHLR at en kan BHLR? Deltakerne på kurs i førstehjelp får et kursbevis som forteller at de har deltatt. Kursbeviset sier ikke noe om hva de kan. Eisenburger og Safars poeng er at elevenes engstelse for det å bli testet på kurs har ført til at man heller lager kursbevis som sier at vedkommende har deltatt, det er ikke et bevis på faktisk kunnskap (11).
Totalt 56% fikk karakteren "ikke kompetent" og "usikker utførelse" på hjerte-lungeredningen (Fig. 2) .Ved slike karakterer kan en stille spørsmål ved effekten i en reell situasjon. Også den nevnte Brennan og Braslow- undersøkelsen (10) viser at over halvparten av deltakerne (52%) fikk karakterene "ikke kompetent" og "usikker utførelse" rett etter kurs. I dette perspektivet kan en diskutere om det har vært en bedre erverving av kunnskap om hjerte-lungeredning i vår undersøkelse.
Denne studien indikerer likevel at det bør gjøres en forandring på kursene slik at man kan lage kursbevis som gir en formell status som førstehjelper, med begrenset varighet. Det medfører noe lengre kurs hvor det blir lagt inn en mer formell test ved avslutning av kurset. En slik test på slutten av kurset vil føre til at instruktørene skjerper seg i forhold til undervisningen som blir gitt. Deltakerne på sin side vet at de innen et gitt tidspunkt må på nytt kurs for å opprettholde statusen som førstehjelper. Det kan inspirere tiloftere repetisjon av BHLR.
Av begrensninger nevnes at studien har vært utført på et relativt lite antall deltakere. Utvalget kan ikke sies å være representativt. Det er videre kun benyttet instruktører fra Bergen. Studien kan derfor i liten grad generaliseres til å gjelde alle kurs i BHLR utført av Stiftelsen Norsk Luftambulanse eller andre aktører. Hovedstyrken i undersøkelsen er at den visuelle vurderingen ble vektlagt i analysen av dataene, fordi det er det nærmeste vi kommer måten kursdeltakerne blir vurdert på ordinære, kur$ i BHLR. Dette styrker den eksterne validiteten til undersøkelsen (21).
Konklusjon
Studien viser at bare 12% av deltakerne hadde åpnet luftveiene ved undersøkelsen av åndedrettet på Anne- dukken. Femtiseks prosent utførte BHLR så dårlig tre måneder etter kurs, at en ikke kan forvente effekt ved en reell situasjon. Instruktører bør arbeide mer for å styrke kunnskapen om hvorfor de praktiske tiltakene skal gjøres (kognitiv kunnskap). Dette vil hjelpe kursdeltakeren til å huske hvordan og i hvilken rekkefølge de praktiske tiltakene skal komme ved utførelse av BHLR. Norsk Førstehjelpsråd bør også gå inn for et kursbevis som faktisk betyr at en kan BHLR, og ikke bare har deltatt på kurs i BHLR. Rådet bør også utvide malen for kursene slik at det kan brukes mer tid på å skape en dypere kognitiv forståelse for hvorfor tiltak skal gjøres, og ikke bare hvordan.
Takk til:
Stiftelsen Norsk Luftambulanse (Drøbak, Norge) gav økonomisk støtte til studien. Dr. polit. Margaret Bondevik (Institutt for samfunnsmedisinske fag, Universitetet i Bergen, Norge) og Prof. dr .med. Tjøstolv Lund (anestesiavdelingen, Haukeland sykehus, Bergen, Norge) veiledet i hovedfagsstudiet. Takk til instruktørene som var med og holdt kursene, og Laerdal Medical for lån av Recording Resuci Anne-dukke.
Referanser
(l) ReilIy DE, Germann MH. CIinical teachina in nursing education. In: Psychomotor learoing in the clinical setting. Nationa]. Leaaue for Nursing. New York; 1992.
(2) Moser DK, Coleman S. Recommendations for improving cardiopulmonary resuscitation skilIs retention. Heart Luna 1992; 2 ].: 372~80.
(3) Flint LS, Billi JE, KelIy K, Mandel L, NewelI L, Stapleton ER. Education in adult basic life support training programs. Ann Emerg Med 1993; 22: 486-74.
(4) LovelI RB. Adult leamine. In: The complex nature of adult learoing. New York. Wilef; 1980.
(5) Bahr J. C PR education in the community. Eur J Emerg Med 1994; l: 190-2.
(6) Berden HJJM, Willems FF, Hendrick JMA, PijlsNHJ, Knape JTA. How frequentIy should basic cardiopulmonarf resuscitation training be repeated to maintain adequate skilIs? BMJ 1993; 12: 1576-7.
(7) Norsk Førstehjelpsråd: Norsk grunnkurs i hjerte-lungeredning. Laerdal1997.
(8) HandIf AJ, Bahr J, Baskett P, Bossaert L, Chamberlain D, Ekstrom DL et.al. The 1998 European Resuscitation Councilguidelines for ~ adult single rescuer basic life support: A statement from th Working Group on Basic Life Support, and approved b} th executive committee. Resuscitation 1998; 37: 67-80.
(9) Brennan R_T, Braslow A, Batcheller AM, Kafe W. A reliable and valid method for evaluating cardiopulmonarf resuscitation training outcomes. Resuscitation .1996; 32: 85-93.
(10) Brennan RT, BraslowA. Skill Masterf in Public C PR CIasses. Am J Emerg Med 1998; 16:653-7.
(11) Eisenburger P, Sofar P. Life supportingfirst aid training of the public-review and recommendations. Resuscitation 1999; 41: 3-18.
(12) Part 3: Adult basjc life suppart. European Resuscitatjon Councjl. Resuscitatjon 2000; 46: 29-n. .´
(13) Wenzel Y, Lehmkuhl P, Kubjljs PS, ldris AH, pjchlmayr 1. Poor correlatjon of mouth-to-mouth v~nt;Jatiøn sk;Jls *er basjc life support trajnin8 and 6 months later. Resuscitation 1997; 35: 129-34.
(14) Otto CW. Ajrway mana8ement and vent;Jation durin8 CPR. Acta Anaesthesj()l Scand Suppl1997; 111: 52-4.
(15) Ursin H, Be8num !?Z. Bjolo8jsk psykolo8j. ln: Aktjverin8. Tanum~Norlj. Oslo1984: 112.
(16) Nolinske T; M;Jhs B. Co()perative LeiIrnin8 as an Approach to Peda8°8Y. AmJ OccupTher 1999; 53.31-40.
(17) Bach-Gansmo E, Holen A, Tjølsen A, W;Jhelmsen LS, Stalsber8 H. Gruppebasert undervjsnin8j.medjsinerstudjet. Tjdsskr Nor Læ8eforen 1998; 118: 916-20.
(18) Bergman K, GaitskiI1 T. Faculty and Student Perceptions of Eifective Clinical Teachers: An Extension Study. J Prof Nurs 1990; 6: 33-44.
(19) Nehring v. Nursing CIinical Teacher Eifectiveness lnventory: a replication study of the characteristics of "best" and "worst" clinical teachers as perceived by nursing faculty and students. J Adv Nurs 1990; IS: 934-40.
(20) Norsk Førstehjelpsråd. Norsk grunnkurs i førstehjelp. Åsmund S. Lærdal Als 2001.
(21) Polit DF, Hungler BP. Nursing Research: principles and methods. In: Principles of research design. 4 th ed. Philadelpiha, Lippincott 1991.
Appendiks 1
Hjerte-lungerredningsprosjekt:
For 3 måneder siden var du på kurs i livreddende førstehjelp i regi av Stiftelsen Norsk Luftambulanse og UiB. Du meldte deg på en deltakelse i et studie i livreddende førstehjelp. Det ble orientert om at noen av deltakerne ville bli plukket ut til å delta i en test. Det er nå 3 måneder siden du var på dette kurset og vi ber deg om å møte på basen til Statens luftambulanse Tirsdag. klokken.. ..
Basen tilluftambulansen ligger på Nygårdstangen, rett syd for bystasjonen i Bergen. Ved krysset på sydsiden av bystasjonen er det skiltet inn tilluftambulansen.
Det er viktig at du begynner å repetere det du lærte på kurset. Du må prøve å ikke tenke mer på hjerte-lungeredning enn det du ville ha gjort om du ikke skulle blitt testet. Jeg er ute etter det du hadde klart å gjøre, om du overraskende hadde kommet ut for en person som trenger din hjelp. Det vil si hvor gode ferdigheter du hadde hatt om du hadde deltatt i studiet. Jeg er med andre ord ikke ute etter at du gjøre det veldig bra, fordi du etter å ha mottatt dette brevet repeterer det du lærte. Da vil undersøkelsen vise noe som ikke stemmer med virkeligheten.
Jeg er avhengig av at et så stort antall som mulig stiller for å få pålitelige resultater. Det vil ikke være andre deltakere tilstede undertesten. Testen tar 5-10 minutter. Ved evt. spørsmål ring 5556.......
Vennlig hilsen
Erik Zakariassen hovedfagsstudent institutt for samfunnsmedisinske fa~. undervisningssykepleier Stiftelsen Norsk Luftambulanse
Appendiks 2
Oppgaven gitt ved test. Deltakerne fikk beskrevet følgende situasjon: Du har kommet inn på et rom uten telefon. På gulvet ligger det en person (her illustrert ved Anne-dukken). Du skal gjøre en undersøkelse av dukken. På grunnlag av de funn du gjør ved undersøkelsen skal du bestemme deg for hvilken behandling du vil gi. Etter hvert som deler av undersøkelsen blir gjort, vil du få beskjed om hva du finner. Du vil ikke få korrigerende informasjon på de deler av undersøkelsen som eventuelt ikke blir gjort, eller blir utført dårlig. Du trenger ikke å forklare meg hva du gjør, jeg er kun interessert i å observere ditt praktiske arbeid. Du kan selvsagt prate høyt under utførelsen, men ikke stopp opp for å fortelle meg noe. Når du har startet med behandling, holder du på til jeg ber deg om å stoppe.
Tilbake..
