anestesi.no

Avvik og helsetjenester

 

---

 

Historier om feil og feilbehandling er tykt og tabloid blitt smurt ut over spaltemeter etter spaltemeter.  Når fokuset er så massivt kan det være viktig å erkjenne vårt ansvar og vår plass i systemene, stoppe litt opp, se etter litt større perspektiver og minne hverandre på om hva som i all hovedsak er hverdagen vår: forsvarlig og omsorgsfull behandling som kommer pasientene våre til gode!

 

En erfaren kollega sa til meg en gang: ”Om du ikke aldri har gjort en feil, så har du ikke gjort nok!” I dette ligger det en erkjennelse: I helsevesenet er det mennesker som behandler andre mennesker. Å eliminere avvik eller uønskede hendelser fra dette forholdet er en umulighet, en utopi. Er dette en passiv tilnærming til avvik i helsetjenesten? Ikke etter min mening. Tvert om bør det spore oss til kontinuerlig kritisk blikk på egen praksis og ikke minst hvilke forhold vi jobber under. Vi må alle vite at, før eller seinere, så er det du eller jeg som står i en vanskelig situasjon, opplever et avvik. Ved hjelp av kontinuerlig kvalitetsfokus på eget virke og samtidig systemkritikk kan vi kanskje utsette det neste avviket så lenge som mulig og dermed spare noen pasienter for uønskede hendelser på veien.

 

Terminologi er i seg selv et interessant tema. Når tabloide media som VG behandler pasientsikkerhet fokuserer de på feil. Leser en noen av kasuistikkene som er publisert på VG.no så ser en at det ikke bare dreier seg om feil, men ofte også avvik. Et avvik har inntruffet når en rutine, prosedyre eller annen hendelse ikke forløper i henhold til det forventede eller planlagte. Noen ganger skyldes dette feil, men ikke alltid. Avvik, også svært alvorlige, kan også oppstå når alt er gjennomført i henhold til prosedyre eller rutine. Eksempel: Vi vet alle at spinalanestesi kan gi blodtrykksfall. Derfor setter vi oss inn i pasientene, lytter på hjertet, tar opp funksjonsanamnese og eventuelt rekvirerer vi ekko-cor som supplerende undersøkelse. Om intet spesielt finnes setter vi en dose i henhold til anbefalte mengder. Så skjer det: Blodtrykket faller, pasienten besvimer og vi setter i gang tiltak for å redde pasienten. En uønsket hendelse har inntruffet, absolutt et avvik i forhold til forventet og planlagt forløp, men er det gjort en feil? Ikke etter min mening. Når avviket inntreffer skal vi lete etter årsaker, ikke syndebukker… 

 

Måten ansvar fordeles på i det norske helsevesenet er demokratisk forankret. Det er faktisk våre folkevalgte som har sagt noe om hvordan vi skal forholde oss til uheldige hendelser, avvik og feil. Gjennom lov- og forskriftsverket er ansvaret fordelt, systemer for oppfølging er etablert og både myndigheters, helseinstitusjonenes og helsepersonellets roller er fordelt. 

 

Gjennom Lov om helsepersonell er det satt rammer for vårt virke som helsepersonell. Kravet til oss er oppsummert i kravet om forsvarlige og omsorgsfulle helsetjenester. Høres enkelt ut, men er ganske massivt: Dette kravet innebærer at en skal utføre helsetjenestene i samsvar med all kjent og dokumentert kunnskap og i tråd med beste praksis for øvrig. Med andre ord så vil vårt virke hele tiden bli evaluert opp mot internasjonale standarder. At den enkelte alene skal ta ansvar for dette selv blir urimelig og også ueffektivt. Med andre ord trenger vi systemer rundt oss som sikrer at kunnskapen er oppdatert og brukes. Et annet av våre viktige ansvar som helsepersonell er å handle innenfor vårt kompetanserom! Dette slås også fast som viktig prinsipp i Helsepersonelloven.

 

På samme måte som Helsepersonelloven stiller krav til helsepersonellet stiller Lov om spesialisthelsetjenesten krav til ledelse i sykehus. I Spesialisthelsetjenesten hjemles kravet om enhetlig ledelse. Ledelse i sykehus er videre omtalt både i rundskriv fra Helse- og omsorgsdepartementet og det slås uttrykkelig fast at det på hvert nivå skal være en leder med ansvar for alle aspekter ved driften i virksomheten: Økonomi, personalhåndtering og faglige systemer. Systemene som skal omfatte driften av sykehusene kan uttrykkes på mange måter; vi som er helsepersonell er godt vant med medisinske metodebøker, skrevne rutiner for utstyrssjekk, kompetanseutsjekk hos den enkelte medarbeider og mange flere ordninger som skal heve kvaliteten og sikkerheten i det vi driver med. Disse ordningene, eller systemene, er det leder i virksomheten som ”eier” og har det absolutte ansvaret for at eksiterer og er oppdaterte.

 

Så med utgangspunkt i hjemmelsverket rundt oss så ser vi at vi skal ikke stå alene i når vi utfører helsetjenester. Vi er en del av en større helhet. Vi skal derfor ikke finne oss i å bli forlatt eller sviktet av vår ledelse om vi gjør en feil eller er involvert i et avvik på annen måte. Flere fra tilsynsmyndighetene og fagutviklingsmiljøer i norske sykehus hevder nå at en i henhold til det som er blitt norsk forvaltningspraksis ALLTID skal vurdere både et individaspekt og et systemaspekt ved alle avvik som meldes. Nærmest uansett hva slags avvik det handler om vil det være mulig å se etter systemsvakheter rundt avviket. Helsepersonellets ansvar er først og fremst å ha kompetanse til å utføre den aktuelle helsetjenesten, kunne si nei om en blir bedt om å gjøre noe en ikke kan eller under forhold som ikke er akseptable, å vite hvor en skal finne oppdatert informasjon og utføre helsetjenesten i samsvar med gjeldende standard. Så er det virksomhetens ansvar at det finnes oppdatert informasjon om dokumentert standard, at helsepersonellet er kvalitetssikret med hensyn til kompetanse, å lære opp helsepersonell som ikke har tilstrekkelig kompetanse, at det eksiterer sikkerhetssystemer som skal fange opp feil når de gjøres og at forholdene en jobber under er forsvarlige også i et arbeidsmiljøperspektiv. Individets og systemenes rolle uløselig knyttet til hverandre og skal derfor, etter min mening, aldri vurderes separat eller eksklusivt, men som en helhet.

 

Noen kaller det ansvarsfraskrivelse eller ansvarspulverisering når det enkelte helsepersonell alene ikke skal stilles til ansvar for avvikene og at det sjeldent skal skyldes på en person alene. Det er jeg uenig i. Jeg mener det faktisk handler om ytterligere ansvarsinnrømmelse. Enkeltindividets ansvar er akkurat like stort som det alltid har vært, faktisk større for mange helsepersonellgrupper, men systemansvaret har i tillegg vokst frem som et betydelig faktor i pasientsikkerhetsarbeidet.

 

Direktøren i Helsetilsynet, Lars Hanssen, sa en gang følgende: ”Det er lov å gjøre feil, men dere får ikke lov til å gjøre samme feilen to ganger!” Dette syns jeg oppsummerer den demokratisk forankrede praksisen rundt avvikshåndtering i norsk helsevesen på en god måte: Det viktigste ved oppfølging av avvik, uønskede hendelser og feil er hvordan en skal lære av avviket og forhindre at det skjer igjen. Samtidig skal helsepersonell som gjør feil bli gått etter i sømmene, men først og fremst for å se om de er skikket til arbeidet de er satt til og ikke for å bli straffet.

 

Johan Torgersen

Anestesilege

Nestleder, Yngre legers forening

Tilbake..